Nå flytter jeg

Ikke ut av vårt fantastiske blåe hus, men bloggen flyttes til Wordpress! Jeg får ikke med meg min lysegrønne liberty bakgrunn med snøklokker, men kanskje jeg får mekket det etter hvert. Du er hjertelig velkommen til eiblaastugu.no!

Å ligge brakk

Når jord ligger brakk er det en god ting. Jorda får tid til å hvile og regenerere seg. Nye vekster slipper til. De som er naturlige for habitatet. De som passer så godt at de kan vokse seg store og sterke. Jorda klarer alltid å helbrede seg selv. Mettes med næring og energi fra omgivelsene. 

Blogginga har ligget brakk i sommer. Og det har vært litt godt. For å la nye ideer å komme inn. Uten å måtte nødvendigvis gjøre noe med de der og da. La de synke litt inn, la de bearbeides, komposteres litt før jeg kaster meg over en ny ide. Kjenne på sterke følelser er også nødvendig. Ikke alltid godt, men nesten alltid nødvendig. Spesielt når man har lett for å bli overvelda. 

Egentlig så ble jeg blitt tvunget til å ta en pause fra blogginga siden vi har vært opptatt med å reise, få besøk, jobbsøking, oversvømmelse og litt familiedrama. Jeg åpnet instagram igjen, for det er fortsatt koselig å dele små øyeblikk, og Isak og jeg har laget mange fine buketter i sommer!  Blogger er en skikkelig kjip platform å dele i nuet på. Bildene legger seg ikke rett, kommer ut med dårlig oppløsning, malen er ikke responsiv - the list goes on. Jeg er mer fan av blogginnlegg, enn det jeg er av korte instagram innlegg. Altså, det trenger ikke å bli en lang avhandling hver gang, men et lite bilde og et par setninger. Det kunne jeg ha klart om jeg ikke måtte ha pc-en hver gang for å være sikker på at bildene får riktig oppløsning og legger seg riktig i innlegget. 

Her er noen bilder fra kanskje den dagen i sommer hvor jeg har vært mest engstelig, nemlig før ekstremværet Hans. Vi brukte alt vi hadde av blomster i hagen til å lage oss buketter, og det var egentlig ikke dumt. Det var mange flere blomster som kom ei uke senere. 

Vi bor like ved Storelva og det var skummelt å følge med på nyhetene og se flere steder i Hønefoss som ble evakuert, og fortsatt er det nå, noen uker etterpå. Hos oss ble naboene våre et stykke unna, de som bor helt ytterst ved elva evakuert mot slutten av flommen. Jeg tipper det var mest på grunn av fare for jordras. Jeg hadde skikkelige nerver for å sende Isak i barnehagen som er så nærme elva også. Men personalet der passet godt på, sjekket vannstanden ofte og helikoptre fløy ofte rundt for å følge med på utviklinga. Her er et bilde fra Storelva som har helt fantastiske solnedganger.  

Jeg har tenkt en del på at slikt ekstremvær kan skje oftere. Dette kan bli vanlig. Det kan bli verre! Hvem vet? Ingen vet! Og hva mer kan vi liksom gjøre? Vi spiser nesten ikke kjøtt hjemme hos oss, kjøper så mye som mulig brukt, har ikke pusset opp, velger alltid økologisk om vi kan, komposterer matavfallet vårt og dyrker en del av maten vår selv. Men det føles litt forgjeves når man vet hvor mikroskopisk effekt på klimaet det har og når man i tillegg observerer at de fleste andre ikke endrer noe som helst. At alt fra biler, elektronikk til interiør byttes ut oftere enn før. At det flere steder her til lands oppleves som en skam å kjøpe ting som andre har brukt og at det er "sært" å velge å ikke kaste seg på det hysterisk høye forbruket bare for å "passe inn". Ja, jeg er enig i at det er et altfor stort ansvar på forbrukeren, men skal vi vente på at politikerene strammer det inn for oss på en eller annen måte? Hvordan skal det liksom skje? 

Til tider blir jeg ganske oppgitt, men jeg tenker at vi som bryr oss bare må fortsette å gjøre så godt vi kan. Stemme ved lokalvalget til høsten. Prøve å påvirke naboen. Være stolt av de miljøvennlige valgene vi tar, og snakke om de høyt! Ikke fordi vi er "bedre enn de andre" fordi vi tar miljøvennlige valg, men fordi vi gjør noe bedre nå, enn det vi selv gjorde før og for at generasjonen etter oss skal huske oss for det. Og viktigst av alt: ikke gi opp å engasjere oss! 

Nok preik for i dag. Nå må jeg snart avrunde. Men ville bare si en siste ting for i dag: jeg savner å lese blogger og skravle i kommentarfelt! Alltid! Tar meg en tur innom bloggene deres snart. God torsdag til alle! 

I hjertet mitt nå

Jeg har ikke fått skrevet om alle de fine øyeblikkene jeg har hatt i juni så langt. Vi har jo egentlig gjort mye fint, men tiden har ikke strukket til for å tenke igjennom og ta vare på øyeblikkene via ord og kamera.

Vi har vært hos gode naboer i bursdag, og skravlet om hager. Jeg har besøkt min venninne som flyttet inn i ny leilighet i Bjørvika. Vi har vært på Røsholmstranda og badet. Funnet sukkererter og modne jordbær hver dag. Sett hvordan magnoliaen jeg alltid har drømt om å ha i hagen, endelig blomstret. For den er visst av typen som blomstrer sent.

De beste øyeblikkene er når man får til å være 100% til stede. Jeg mener at det er en kunst å få det til. Når man har akkurat passe med aktiviteter, når man ikke må stresse over hva man skal gjøre om en time eller om en dag, da kan man nyte sekundene sammen. Jeg tror det er en forskjell fra da jeg var i byen. Jeg har egentlig rømt litt når vi flyttet hit. Det har vært en deilig form for rømning. Også for resten av familien tror jeg. På privaten har vi det så fint. (Myggen på Helgelandsmoen er kanskje det eneste vi kunne vært foruten).

Og det står jo i sterk kontrast til jobblivet mitt. Jeg sliter med det å sitte på hjemmekontor med et prosjekt hvor jeg har veldig lite autonomi. Jeg prøver å se for meg hvordan jeg kunne endret på ting for å få oss til å jobbe annerledes, men jeg klarer ikke å se for meg hvordan eller om det skulle hjelpe. Hvordan kunnskapen min kan komme til nytte i prosjektet. Det værste med å være utbrent akkurat nå er vel at jeg ikke har mange andre oppdrag å gå til. Slik er det å freelance. I dag føler jeg meg relativt bra, fordi jeg vet at det er helg og jeg vet at jeg har startet prosessen med å finne en fast jobb. Denne gangen skal jeg prøve å være ærlig med med selv på alle måter, bruke magefølelsen mer og ta meg god tid. Frem til jeg faktisk får den jobben, må jeg belage meg på å holde ut i oppdraget en stund til. Det blir en utfordring, men med en god sommerferie så håper jeg at jeg får nok energi til det. Håper ellers du har det bra, at du nyter sommeren og at vi ses igjen her snart!

Første år i blomst

I år er første året vår vakre Aïcha-rose er i blomst. Det er en rose som jeg har drømt om å ha i hagen siden jeg begynte å drømme om å ha egen hage. Mamma har hatt den hos seg i mange år, og siden den er en slyngrose så har den slengt seg over verandaen til mitt barndomshjem og var et tegn på at sommerferien var like rundt hjørne. Den pryder opp med sine toner av hvitt og gult om hverandre. Det er noe av det vakreste ved den og dessuten synes jeg at pollenbærerne er ganske art deco.

Aïcha er engangsblomstrende, men den skal i teorien blomstre lenge. Om den er godt etablert kan den blomstre flere ganger om sommeren, så vi prøver å få den til å trives godt.  

Nå om dagen

Nå er sommeren her! Litt utrolig at vi allerede er midt i den perioden som alle venter på hele året. Det er så godt, og jeg skulle ønske jeg hadde hatt fred i sjela og ro til å nyte tiden ordentlig. Og ikke minst være mye det stedet jeg elsker mest å være, nemlig hagen!

Men i år ble mai og juni veldig hektiske måneder. I det siste har jeg følt meg skikkelig låst i en jobbsituasjon jeg ikke vil være i. Jeg begynner å spørre meg selv hvordan jeg kom hit, ettersom jeg ble selvstendig konsulent for tre år siden og hele poenget med det jo var at jeg kunne hoppe rundt fra oppdrag til oppdrag og gjøre litt som jeg ønsker og finne ut hva som passet meg. Litt ironisk at jeg nå snart har vært i ett samme oppdraget i 1,5 år, hvor jeg hele tiden har følt at oppdraget ikke har vært riktig, men jeg har fortsatt til tross for alle signalene kroppen min har sendt. Jeg har begynt å stille meg selv mange spørsmål. Vil jeg egentlig holde på med interaksjonsdesign? Hvilken del av designjobben liker jeg? Hvilken ikke?  Hvorfor trekkes jeg i andre retninger enn der hvor jeg står nå? Og: hva ellers skulle jeg ha gjort hvis jeg ikke gjør det jeg gjør nå?

Jeg tror det er slike ting som jeg prøver å finne svarene til om dagen. Nå som prosjektene snart går inn i en roligere fase, så håper jeg på å få en periode hvor jeg kan tilbringe enda mer tid ute, og finne litt rom til å tenke ut en retning videre. Jeg sender i mellomtiden med noen glimt fra juni så langt, og håper det ikke blir for lenge til neste gang vi ses! 

Snart sommer

Noen av de fineste tingene med sen vår er når det nesten føles ut som sommer. Rabarbra fra egen hage som brukes til clafoutis og til pai. (Nå begynner Isak å venne seg til smaken og synes den er god!). Når skogen er full av hvitveis og stiene er myke og lette å gå på etter mange måneder med snø og is. Når kveldshimmelen danser med lette, lilla og rosa slør. Lette penselstrøk som smelter sammen med sola før den går ned. Nå kan vi gå barbent i hagen og kjenne at vi lever.

Mai hos blåstugu

Det er så lett å bli oppslukt med hagearbeid om dagen. Jeg har knapt fått tid til annet. Derfor blir det et kort innlegg i dag også. Jeg har brukt kameraet mitt litt innimellom graving, planting og luking. Det er nye bed på vei i hagen og grønnsakshagen begynner å få bugnende pallekarmer. I noen av de andre har frøene så vidt begynt å spire. 

Tulipanene briljerer. Jeg prøver å nyte de selv om jeg for det meste er på farta. De fleste av disse er darwin-hybrider, tulipaner som bør spre seg og komme igjen år etter år. Se på de vakre sjatteringene! 

Kanskje jeg får en vår neste år hvor jeg ikke gjør så mye og hvor jeg virkelig kan nyte de. Jeg håper å roe ting litt ned etter denne sommeren. Men når jeg sier det til franskmannen så trekker han på smilebåndene. 

17.mai hadde vi min barndomsvenninne I på besøk. Det er så hyggelig å være sammen og så kom hun også med den nydeligste buketter. Blomster ute og blomster inne. Dette er livet! 

Maiparfymen: Miss Dior Chérie (2005).

Tittelen på dette innlegget kunne like gjerne ha vært: Hvordan Dior slutta å lage en fantastisk parfyme... Åh, jeg er så lei meg når jeg skriver dette. Men den originale Miss Dior Cherie er ikke i produksjon lenger. Hvorfor, Dior? Hvorfor? Jeg mistenker det er fordi de store motehusene fokuserer på å lage salgbare, populære parfymer. Motehusene som en gang var så ikoniske har dessverre gått mer og mer mot å bli pengemaskiner som kopierer det som "funker" til enhver tid og dermed har parfymørene tapt mye av sin kunstneriske frihet. Nå gjelder det å lage ting som man vet selger. Det vil si, å lage noe som allerede finnes og funker.

Og det er synd. For den opprinnelige Miss Dior Cherie fra 2005 var rett og slett utsøkt! I motsetning til den generiske cocktailen som går under samme navn i dag, luktet denne roser med karamell, jordbær og popkorn. Den var kanskje noe man beskrev som en gourmand, men ikke at jeg hadde peiling da jeg kjøpte den da jeg var student i Bergen i 2008! Den var bare så deilig. Jeg ville ha den på meg hele tiden og den satte en deilig lukt på trench-coaten min som luktet så godt i vår-regnet. Den var en parfyme som fikk meg til å føle meg vakker, avslappet og litt spesiell. Litt som "Lady in Hammock" malt av  Emanuel Phillips Fox.

Uansett. Det finnes en løsning for oss grinete duftnostalgikere. Noe som sikkert ikke er helt 100% lovlig, men det finnes parfymeprodusenter der ute som lager parfymer som ligner veldig på den opprinnelige parfymen. Jeg trodde egentlig ikke jeg skulle ty til en slik løsning, men savnet ble for stort. Min Miss Dior Chérie etterligning er ikke helt lik den opprinnelige parfymen, men et godt forsøk på å lage noe som er veldig likt. Og jeg har få skrupler for å kjøpe den! 

Fremad marsj!

 Tittelen fikk en uventet tone, men det var det første som falt meg inn når jeg tenker på hvordan den siste tiden har vært. 

Nå er vi ferdig med venteperioden, og vi marsjerer med stamina og selvsikkerhet mot en ny sommer. Mai er en fantastisk måned sånn sett. Ikke bare har alt våknet til liv, nå skal livet leves! Blader skal ut, knopper dannes, tulipaner i blomst. Det er godt å se at naturen ikke nøler lenger. 

Siden i går er så og si 70% av de plantene jeg dyrket inne og i minidrivhuset ute i bedene og i plantekassene. Jeg hadde ikke forventet å se jordbærene mine komme i blomst så tidlig. Det har virkelig hjulpet med å ha lokk over kassa, og det er noe jeg kommer til å skaffe for de andre etter hvert. Tomatplantene er ikke særlig imponerende i år, men jeg håper at alt henter seg inn igjen, nå som det står i drivhusene. Rabarbraen derimot... Har du sett en så kraftig rabarbra før? Her har bokashivannet gjort susen tror jeg. 

Jeg har vært så heldig å få margeritter fra en god nabo og venninne som jeg hjelper med å lage en webside. De var så nydelige! Jeg har vært veldig prinsipiell på å det å ikke kjøpe ferdig planter fra gartneri eller butikken, men nå som jeg tenker over det er det litt synd. Jeg går glipp av mange blomster med lang blomstringstid, så om jeg finner et gartneri som gjør det på en miljøvennlig og etisk måte, så slår jeg kanskje til med et par petunia neste gang.

Vi ses forhåpentligvis snart igjen. Nå er tulipanene nesten i blomst her!