Blogginga har ligget brakk i sommer. Og det har vært litt godt. For å la nye ideer å komme inn. Uten å måtte nødvendigvis gjøre noe med de der og da. La de synke litt inn, la de bearbeides, komposteres litt før jeg kaster meg over en ny ide. Kjenne på sterke følelser er også nødvendig. Ikke alltid godt, men nesten alltid nødvendig. Spesielt når man har lett for å bli overvelda.
Egentlig så ble jeg blitt tvunget til å ta en pause fra blogginga siden vi har vært opptatt med å reise, få besøk, jobbsøking, oversvømmelse og litt familiedrama. Jeg åpnet instagram igjen, for det er fortsatt koselig å dele små øyeblikk, og Isak og jeg har laget mange fine buketter i sommer! Blogger er en skikkelig kjip platform å dele i nuet på. Bildene legger seg ikke rett, kommer ut med dårlig oppløsning, malen er ikke responsiv - the list goes on. Jeg er mer fan av blogginnlegg, enn det jeg er av korte instagram innlegg. Altså, det trenger ikke å bli en lang avhandling hver gang, men et lite bilde og et par setninger. Det kunne jeg ha klart om jeg ikke måtte ha pc-en hver gang for å være sikker på at bildene får riktig oppløsning og legger seg riktig i innlegget.
Her er noen bilder fra kanskje den dagen i sommer hvor jeg har vært mest engstelig, nemlig før ekstremværet Hans. Vi brukte alt vi hadde av blomster i hagen til å lage oss buketter, og det var egentlig ikke dumt. Det var mange flere blomster som kom ei uke senere.
Vi bor like ved Storelva og det var skummelt å følge med på nyhetene og se flere steder i Hønefoss som ble evakuert, og fortsatt er det nå, noen uker etterpå. Hos oss ble naboene våre et stykke unna, de som bor helt ytterst ved elva evakuert mot slutten av flommen. Jeg tipper det var mest på grunn av fare for jordras. Jeg hadde skikkelige nerver for å sende Isak i barnehagen som er så nærme elva også. Men personalet der passet godt på, sjekket vannstanden ofte og helikoptre fløy ofte rundt for å følge med på utviklinga. Her er et bilde fra Storelva som har helt fantastiske solnedganger.
Jeg har tenkt en del på at slikt ekstremvær kan skje oftere. Dette kan bli vanlig. Det kan bli verre! Hvem vet? Ingen vet! Og hva mer kan vi liksom gjøre? Vi spiser nesten ikke kjøtt hjemme hos oss, kjøper så mye som mulig brukt, har ikke pusset opp, velger alltid økologisk om vi kan, komposterer matavfallet vårt og dyrker en del av maten vår selv. Men det føles litt forgjeves når man vet hvor mikroskopisk effekt på klimaet det har og når man i tillegg observerer at de fleste andre ikke endrer noe som helst. At alt fra biler, elektronikk til interiør byttes ut oftere enn før. At det flere steder her til lands oppleves som en skam å kjøpe ting som andre har brukt og at det er "sært" å velge å ikke kaste seg på det hysterisk høye forbruket bare for å "passe inn". Ja, jeg er enig i at det er et altfor stort ansvar på forbrukeren, men skal vi vente på at politikerene strammer det inn for oss på en eller annen måte? Hvordan skal det liksom skje?
Til tider blir jeg ganske oppgitt, men jeg tenker at vi som bryr oss bare må fortsette å gjøre så godt vi kan. Stemme ved lokalvalget til høsten. Prøve å påvirke naboen. Være stolt av de miljøvennlige valgene vi tar, og snakke om de høyt! Ikke fordi vi er "bedre enn de andre" fordi vi tar miljøvennlige valg, men fordi vi gjør noe bedre nå, enn det vi selv gjorde før og for at generasjonen etter oss skal huske oss for det. Og viktigst av alt: ikke gi opp å engasjere oss!
Nok preik for i dag. Nå må jeg snart avrunde. Men ville bare si en siste ting for i dag: jeg savner å lese blogger og skravle i kommentarfelt! Alltid! Tar meg en tur innom bloggene deres snart. God torsdag til alle!
Tenkjer det er viktig å av og til liggje brakk, ta ein pause, kjenne at ein har energi til å faktisk leggje ut bilete og tekst. Kjenner meg veldig igjen med at det har vore ein del no. Ikkje storm og oversvømming, men jobbsøking, ferietur og besøke familie på Sunnmøre. Og det du skriv om å ete mindre kjøtt og kjøpe meir brukt: du skildrar det så bra! Her i heimen går det også i mindre kjøtt enn då me var studentar, me kjøper ein del mat frå vår lokale REKO-ring og bruktfunn er både kjekt og bra for kloden. Puh, litt lang kommentar, men takk for at du innimellom legg igjen slike fine og viktige innlegg, stor klem!
SvarSlettOg takk for at du la igjen en kommentar, Silje! (Jeg har kikket innom bloggen og instagram hos deg og blir så inspirert over bøkene dine, reisene og øyeblikkene. Du opplever og får til så mye! Har bare ikke rukket å si hei.) Det er viktig å klage litt, og være ærlig på frustrasjoner. Bruke det som katalysator! Jeg ser at mange gjør det på instagram om dagen :) Stå på med alle grønne valg du gjør, Silje! Godt å vite at man er mange som gjør mye. Det går nok fremover. Jeg skulle bare ønske det gikk litt fortere!
SlettKjære Anna. Når jeg leser dette syns jeg det er fint og sårt på samme tid. Du har så gode refleksjoner, både om å gi seg selv tid (ligge brakk) og tiltak og bekymringer rundt klimaet og det "nye" livet som følger med det. Jeg har hatt så vondt i meg for dere som opplevde Hans. Det var med klump i magen jeg fulgte med på nyhetene, og jeg tenkte så mange ganger på hvor heldige vi var som slapp unna. For jeg vet at jeg hadde vært redd inn til margen. Faktisk ligger det området vi bor i, på leire. Og siden jeg plutselig oppdaget det for 12 år siden har jeg hatt en del bekymringer og vonde drømmer. Det er rart at vi nå må leve med at sånne ting som Gjerdrum og Hans bare skal skje. At vi ikke kan forhindre det. Og aldri vet hvem det rammer. Det e skremmende og sårt. Spesielt når man gjør sånne tiltak som dere for å gjøre det bedre. For nåtida. For framtida. På sett og vis føles det urettferdig. Men jeg tenker at vi aldri må gi opp. Vi må bare fortsette å spise mindre kjøtt, handle brukt, handle lokalt på reko-ringen, unngå overforbruk og verdsette det vi har. Personlig bryr jeg meg heller ikke om hva andre måtte mene. Jeg er som du sier, stolt over mine valg. Og selv om mange har rynket på nesen over den gamle og oppklorte sofaen vår (fra Mirapus), liker jeg å tro at jeg viser styrke og selvstendighet når jeg sier at jeg fortsatt elsker den, selv om jeg skulle ønske den så litt finere ut ;) Det blir dog ny sofa nå når vi flytter. Etter 18,5 år blir det ny sofa. Men det er med blandede følelser. Men den nye sofaen skal også vare like lenge. Og helst lenger. Og jeg håper jeg setter et godt eksempel med det. Så hold hodet hevet, fortsett med alle de flotte tingene dere gjør. Vær stolt! Dere gjør en viktig innsats. Sender massevis av varme klemmer ♥ PS. beklager hvis det ble langt og mye ;)
SvarSlettTakk en lang og fin kommentar, Ida. Så koselig. (Jeg var faktisk i ferd med å eksportere bloggen til Wordpress for å legge mer ut på farta og oppdaget plutselig kommentaren din.)
SlettJeg skjønner deg veldig godt hvordan det å bo på leire er veldig stressende. Jeg har aldri tenkt på sånne ting før Gjerdrum selv. Men nå er det noe jeg stadig bekymrer meg for. Men jeg tenker at med alt som har skjedd med både Gjerdrum og ekstremværet så tror jeg at kommunene som er utsatt setter ut ekstra beredskap og forhåpentligvis jobber mer målrettet med å sikre de som bor i utsatte strøk. Vi følte i hvert fall at vi ble veldig fulgt med på underveis med helikoptre som sjekket elva hver time. Men det var ekkelt. Jeg gikk i en slags tåke og ble helt utslitt etterpå.
Er helt enig i at man bare må fortsette å gjøre de riktige tingene. Det gjelder å være et eksempel og vise hva som er riktig og si ifra når noe er unødvendig. Fornye sofaer etter snart 20 år med kosete kattekloring er helt innafor synes jeg. Nyt den nye! ;) Tusen takk for at du tok deg tid til å kommentere!